Arbeidskompetanse i de autonome agenters æra
Etter lanseringen av ChatGPT i fjor høst har det vært mye diskusjon om virkningen av AI-baserte verktøy for skrivehjelp, både på arbeidslivet og på skolearbeid. Parallelt med denne diskusjonen har det den siste tiden pågått en intens diskusjon rundt digitale enheter i skolen og deres påvirkning på elevenes læring, deriblant deres digitale kompetanse. Disse diskusjonene har i liten grad vært koblet sammen på en fremadskuende måte.
Det mange virker å ikke ha fått med seg er den begynnende fremveksten av en annen teknologi hvis videre utvikling kan gi vesentlig større omveltninger enn en skriveassistent som reduserer gapet mellom dyktige og mindre dyktige skribenter.
Omtrent samtidig som ChatGPT først ble sluppet i november i fjor ble det også publisert resultater fra en AI-modell kalt Cicero. Dette er en modell, eller et rammeverk, som benytter seg av store språkmodeller slik som GPT, men som bruker disse til å bygge seg en kontekst av miljøet den skal opptre i, bruke andre AI-modeller til å legge strategier for å oppnå det den skal, og så eksekvere på disse strategiene ved hjelp av avansert beslutningstagning og kommunikasjon gjennom språkmodeller til mennesker igjen.
Denne modellen hadde ingen umiddelbar praktisk betydning og druknet muligens derfor i all oppmerksomheten til de store språkmodellene, men i tiden siden har modeller og rammeverk, kalt autonome agenter, blitt videreutviklet og testet. Som navnet tilsier kan autonome agenter utføre oppgaver uten konstant overvåkning. Så langt har disse agentene vært mest leketøy slik også generativ AI, blant annet i form av språkmodeller og bildegeneratorer, i stor grad var det i begynnelsen. Men implikasjonene av fremveksten av autonome agenter er massive.
Vi må forvente at disse agentene i løpet av et par år blir i stand til å utføre de fleste digitale oppgaver på en tilfredsstillende måte for de fleste organisasjoner til å nyttegjøre seg dem. Innen 10 år vil de være fullstending produktifisert og tilgjengelige for alle som ønsker å betale en liten sum for en assistent.
Hva betyr dette for det arbeidslivet dagens barneskoleelever går ut i når de er ferdig utdannede? Det virker sannsynlig at alle kunnskapsarbeidere er enten ledere for et team av autonome AI-agenter, eller de er kvalitetskontrollører. Den siste oppgaven vil antagelig kun eksistere en kort periode, før folk finner ut at det egentlig ikke var så gøy og at en spesialisert AI-agent kan gjøre jobben like godt.
Hvordan kan vi ta dette inn over oss når vi utdanner neste generasjon kunnskapsarbeidere?
Hva skal våre barn lære?
Skal vi vente i 10 år til disse agentene gjennomsyrer alt før vi gjør de nødvendige justeringer som skal til for å sikre at våre barns kunnskap er relevant?
Hvilke kunnskaper og egenskaper vil være de viktigste i et slikt scenario? Er det “digitale ferdigheter” som å navigere en iPad og ta bilder med digitalt kamera? Er det avansert kjemi, fysikk, matematikk? Er det medisin? I så fall, på hvilket detaljnivå? Hva vil mennesker gjøre og hva vil AI-agenter gjøre?
Min hypotese er at i et slikt scenario vil de to aller viktigste egenskapene man kan ha være:
- Evne til å tenke seg frem til og forstå hva man selv, og vi som samfunn, ønsker å oppnå. Hva slags samfunn ønsker vi oss? Hva skal vi jobbe mot? Hva skal våre nyttige agenter jobbe mot? Forbedre? Hva betyr “å forbedre”?
- Evne til å, tydelig og konsist, formulere en ordre til en autonom agent. Dette vil sannsynligvis ikke være veldig annerledes enn å formulere en tydelig ordre til et menneske. Hva ønsker vi å oppnå? Hva vil jeg at du skal gjøre for å oppnå dette? Hvilke beskrankninger har du i handlingsrommet ditt? Hvilke antagelser opererer vi under? Hvordan vet du at du er ferdig? Når vil jeg at du rapporterer tilbake til meg?
Kan det være at dette være det ypperste av digital kompetanse om 10 år?
Hvilke fagmiljøer i dag vil og kan ta et ansvar for at vi alle, men først og fremst den oppvoksende generasjon, er i stand til å bidra mest mulig i arbeidslivet i fremtiden?
P.S. Her tegner jeg et bilde av en fremtidsvisjon som kan eller kan la være å manifestere seg. Det er vanskelig å spå, spesielt om fremtiden, så hva om jeg tar feil? Hva om den nåværende AI-bølgen er et blaff og autonome AI agenter/assistenter går tilbake til å være noe vi regner med vil komme om 30 år? Vil et økt og tydeligere fokus på disse egenskapene være bortkastet?
Om forfatteren
